Til Akke på 60 årsdagen

 

SIRI 

Det var en gang for lenge, lenge siden, så langt tilbake som i forrige århundre, ja sågar så langt  tilbake som i forrige årtusen, i 1946, at en liten prins ble født i en dyp bøkeskog langt sør i landet. Han vokste opp i en søskenflokk på  3 staute småkarer i nærheten av et vann der farrisbølgene slo mot stranda og sjøfiske var en  del av hverdagen.

 

Ettersom prinsen vokste til fant han stor glede i  å  leke seg med tohjulingen sin, og etter hvert ble han så rask og godt trent at han kunne ta del i tevlinger både i inn- og utland. En annen guttunge som vokste opp i traktene noe senere, Dag Erik den språkmektige, så så opp til han at han bestemte seg for å trene hard og bli like god som prinsen, og det ble ham.

 

TROND 

Ettersom årene gikk vokste prinsen seg stor og fager, og han var godt likt blant venner. Og ikke bare blant mennene han hadde omgang med. Også de unge kvinnene tittet både en og to ganger på prinsen, men han tittet som oftest bare èn gang tilbake.

 

Slik gikk årene, men så en dag bestemte prinsen seg for å dra avsted til et gilde han hadde fått nyss om i Tunsberg. Til det samme gildet hadde også en ung, fager prinsesse av Lilleberg-ætt  tatt veien, og blodet tok  til å bruse i  årene på dem begge. Prinsen tittet og tittet, han så og han så for så å klå og klå og prinsessen stoppet han ikke.

 

LILL

Etter noen møter føltes plutselig bøkeskogen for liten for prinsen og de dype Romeriksskogene med omkringliggende åpne landskap, virket forlokkende på det unge paret, og da flyttet de dit, langt og lengre enn langt, til bygda der guden Uller hersket.

 

De ble tidlig på 70-tallet kronet til konge og dronning på Hilton, eller Hilt`n som det ble hetende etter at gamlekongen emigrerte til Amerika og ble hotellkonge ”over there”.

 

VIDAR

All tittinga og sjåing og  klåinga gjorde at en liten prinsesse og prins kom i rask rekkefølge til  kongsgården. Kongen hadde ikke helt klart å  kutte båndene til gamlelandet, så   paret hadde erobret et området som kaltes Lia der han tilbrakte mange somre sammen med familien.

 

Da kongen og dronningen flyttet til Romerike fikk de mange gode venner som bare ble til stor glede og fornøyelse  for paret. De var alle hjelpsomme og snille folk som bare ville paret vel.

 

Kongen, dronninga og alle vennene dro en gang i året til nabolandet, Sveariket, for å bo i gamme og trå på tohjulinger i motvind. Det var bare mennene som konkurrerte så de fikk spise saftige biffer mens kvinnene måtte spise pølser og passe barn.

 

ARNE

På en av de første av disse reisene tok kongen  prinsen i lære så han kunne åpne mjødkrukker til far sin. Prinsen var en uforutsigbar guttunge, så da de andre barna kasta kniven i jorda foran seg og lekte "kappe land" lekte vesleprinsen "kappe tær".  Da de andre ungene etter hvert lærte å svømme trodde vesleprinsen at han også behersket kunsten og bega seg uredd ut  på dypt vann.  Heldigvis var en av vennene til kongen, som for denne dagen var tiltrodd ansvaret som livvakt for vesleprinsen  villig til å ofre både livet, klærne og skoene for å redde  guttungen. Prinsessen derimot var en dugandes svømmer og deltok i flere tevlinger i omkring liggende kongedømmer. Til alt hell var den lille prinsessen et rolig barn med et stort smil, Hun voldte ikke store problemer  for sine foreldre etter hva sagnet sier.

 

JORUNN 

Etter hvert som årene gikk og prinsen vokste til ble tohjulingen byttet ut med snøplanker og skytevåpen. Kappestriden  som prinsen tok del i kaltes skiskyting. noen sto på ski og skjøt mens andre skjøt på skiene. Kongen hadde selv ansvaret for at snøplankene gled forover og ikke bakover i snøen.

 

Ettersom ungene flyttet ut fra kongsgården ble tohjulingene tatt fram igjen og denne gangen fikk også kvinnene delta og ete samme maten som mennene. Turene gikk ofte over landegrensene, nå ikke bare til Sveariket, men også til Gallernes rike. Der hadde de et språk  som ikke var til å bli klok på og da  en av kvinnene hadde for vane å si "sant det!"  ble vennegjengen ofte surrete i hodet på turene sine. (Santè)

 

ROAR

Kongens ferd gikk både på vei og i grøft og livet var tøft.  Særlig bedre gikk det heller ikke med førerhund. Men selv var kongen en svært dyktig førerhund. Han førte dronningen sin og de andre kvinnene rundt på dansegulvet så de ble hu’gærne i hodet.  Ja det ble i lystige lag sågar danset så stålampene lå langflate bortover gulvet.

 

På slutten av  det forrige årtusenet begynte  herskerne på Hilt`n å invitere til gjestebud på kongsgården. Kongen var en god kokk, men å koke suppe på en spiker kunne han ikke. Derimot kunne han trylle fram de lekreste retter av pinner og det ble alltid servert  mjød og ildvann fra de brede bygdene på Hedemarken. Det gikk gjetord om alle sagn og fortellinger som kom fram, de samme år etter år, til stor glede og munterhet blant forsamlingen.   Dronningen var på grunn av tidligere rot med salt og sukker, meter og cm, etter hvert blitt overført til anretningen, og hennes flotte dekkede bord fikk alltid gjestene til å føle seg velkomne.

 

HANS

Etter hvert ble også  områdene  på Romerike for små  til og ferdes  på for kongeparet, så de dro langt og lenger enn langt på leting etter nye landområder og tilslutt la de under seg store vidder på Venabygdsfjellet.  Nymotens oppfinnelser som glødelamper og magasinkomfyr  ville  paret ikke ha i  fjellheimen, så all koking av mat foregikk på åpen ild.

 

Venneflokken hadde mange gjeve tradisjoner som de hadde holdt fast ved i mange år.

Sammenkomster der smaking på gjæra saft var hovedtema, gikk på omgang i flokken, og mye god mat og drikke ble satt til livs på disse gildene.

 

TORIL

Bufester, grillsamlinger der både storfe og gris ble ofret, nyttårsfeiringer og  turer til fjells og til storbyer i andre riker var årlige gjøremål, og ingen likte å gå glipp av noe av dette.

 

Kongen har i dag valgt å feire 60-årsdagen sin sammen med den hyggelige venneflokken, og det setter vennene stor pris på. De ønsker  alle  kongen  fortsatt god helse og et langt liv med mange muntre sammenkomster i årene som kommer!

 

Ja må han leve.

Ja må han leve

Ja, må han leve uti hundrede år!

Javisst skal han leve

Javisst skal han leve

Javisst skal han leve uti hundrede år!!

Til hovedmeny Jubileer