Trond: Det var en gang for lenge, lenge siden, ja vi kan sågar gå så langt tilbake som til det forrige årtusenet, at et stort guttebarn ble født i kongedømmet Eidsvoll.  Da det senere viste seg at guttungen egentlig var et pikebarn forble lykken uendret, og både mor, far og en eldre søster kappets om å skjemme henne bort og  å oppfylle alle hennes ønsker.

Arne: Hun var sine foreldres øyenstein, og kanskje var det grunnen til at hun fikk en unik interesse for stein.

Toril: Da moren engang spurte hvor hun hadde tenkt seg en dag hun la ut på vandring, var svaret at hun skulle til KASTPOSTEN i von om at det var noen pene stæner der.  Siden har det blitt mye stein; både små pene steiner, store tunge steiner og venninner med nyre- og gallesteiner og venner med tannstein.

Vidar: Ettersom tiden gikk og jenta vokste seg både ven og vakker ble hun etter hvert et yndet mål for kongedømmets unge menn som ønsket å gjøre sine hoser grønne hos henne.

Siri:  Gjetordene om den vene jenta ryktes sågar utover rikets grenser og nådde helt fram til en bondesønn fra en av storgårdene i naboriket Nes.  Bondesønnen hadde steiner som falt i smak, og da han endatil var så fortapt i sin kjærlighet at han var villig til å etterkomme alle jentas ønsker, varte det ikke lenge før det ble gjort i stand til bryllup.  

Roar: Paret ble i rask rekkefølge velsignet med 2 barn, en gutt og en pike, og deres lykke var fullendt!

 Lill: Etter å ha flyttet litt rundt omkring på bygdene, busatte paret seg på en fraflyttet plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu.  

Akke: Jenta, som nå var blitt kone, passet alltid på at ungene var høvelig kledd, hun strikket og sydde og var alt tidlig den beste husfruen til å stelle i stand måltider når paret bød  inn til gjestebud.  Mang en gang hadde hun stridd så fælt for at mat, drikke, bord og hus for øvrig skulle være lytefrie og perfekte at hun selv slet med hodepine hele kvelden.  Sagnet sier at ordet PETIMETER for første gang ble brukt for å beskrive henne i hennes gjerninger.

Torill: I tillegg hadde hun meninge om mangt, for ikke å si alt, og hun likte godt å få det siste ordet I enhver meningsutveksling.

Trond: Ektemannen hennes viste seg etter hvert å være en smule distrè og husket innimellom ikke hva det siste ordet var, så han fikk det skrevet på gule lapper. Da han i tillegg var fargeblind var fargene på lappene ikke viktig bare han utførte de oppgavene som kona påla han. Han jobbet seg nedover listene og det ble både vasking, baking, botanisk hage, gapahuk, pergola, glassvegg i uterommet og peis og boblebad i de underjordiske gemakker.

 Arne: Ja, så lange lister fikk ektemannen at han mente at  kona burde ekte en mann til så  de kunne fordele oppgavene  seg imellom.

Toril: Ettersom årene hadde gått hadde konas PETIMETER-anlegg  ikke minsket i  styrke, og hun kunne  til dømes ikke legge ut på en reise til det fjerne Frankrike uten å beherske språket  der. Så franskundervisning ble et både på henne og 3 andre med!  Etter endt undervisning dro hun avgårde til det store utland med ordbok i reiseveska. Hun var svært glad i å sykle, men det gikk ikke bedre enn at hun innimellom var ”Perdu” og da var ordboka god å ha!

Vidar: Hun var også glad i å reise til andre kongedømmer, og hun ordnet med bestillinger av turer og økonomi, og gjorde alt enkelt for reisefølget sitt.

Siri: Men som alt annet kona foretok seg ga hun seg ikke før hun hadde nådd nye og høyere mål. Feriesykling var ikke lenger nok for henne, og hun fant stor glede i å trene hardt og sågar stille opp i konkurranser som Eidsvoll-Oslo. På denne dagen fikk ektemannen fri fra lappene så han kunne reise fra sted til sted å heie på henne etter hvert som hun nærmet seg hovedstaden.  

Roar: På treningsturene sine rundt omkring i bygda hadde hun òg arbeidet sitt i tankene. Sto det en firmabil der den ikke skulle stå, eller om den ikke sto der den skulle stå, tok hun en ny runde i løpet av natta for om mulig komme på sporet av svart arbeid og mange var de som fikk kemneren på døra i grålysningen! Disse nattlige turene ble på folkemunne kalt ”Jorunn på sporet” og var forløperen til ”Tore på sporet” som òg i blant var på jakt etter svarte, ikke penger, men familiemedlemmer.  

Lill: I gjestebud var kona svært glad i å konkurrere, og å besvare spørsmål var det gjeveste hun visste. Når det ble konkurrert i ”hvem er hvilken vin”, mente hun innimellom at fasiten måtte være feil fordi den ikke stemte med hennes besvarelse!  Men god var hun i dette som i alt annet hun befattet seg med.  

Akke: Og tar vi ikke feil så ordner hun enda, både med turer, Bufester, Nyttårsfeiringer, Vinsmakinger, barn og barnebarn! Og for alt dette fortjener hun en stor applaus og gratulasjoner på den store dagen!  

.…..  

 Torill:  Og snipp, snapp, snute så er eventyret ute for denne gang, men siden paret skal fortsette å leve sine liv lykkelig ser vi ikke bort ifra at det kommer en fortsettelse om 10 år!